Et forsvar for den skeptiske mannen
Mange menn blir motvillig med til parterapeut. Mitt mål er at de skal bli glad for at de ble med.
Klisjéen er slett ikke alltid sann, men bildet er likevel velkjent for meg: Den motvillige mannen som kommer inn i terapirommet, og ganske tydelig er blitt overtalt til å bli med.
Det er ofte slik at det er den ene parten som ønsker å oppsøke parterapi, mens den andre er mer usikker eller skeptisk. Og i heterofile forhold er det oftest kvinnen som tar kontakt.
Den klassiske scenen fra mitt terapirom er kvinnen som sitter fremoverlent på stolen og har mye hun ønsker å ta opp, samtidig som mannen sitter taus og tilbakelent, gjerne med armene i kors og et vandrende blikk.
En taus alarmberedskap
Men selv om den tause parten virker uinteressert, vet jeg at det kan være mye som koker på innsiden. Der kan pulsen banke minst like fort som hos den andre, som gjerne har lettere for å sette ord på det som er vanskelig. Ofte er den tause i en slags alarmberedskap, forberedt på å måtte forsvare seg mot de samme, gamle anklagene – men nå med en fremmed i rommet.
Men terapirommet er ikke et sted hvor den ene skal vinne over den andre. Dette er ikke en rettssal hvor den ene skal få rett, ved å vise at den andre tar feil. Når to mennesker kommer til meg, er det avgjørende at begge to får tid og rom til å fortelle – og bli hørt. Her kan begge øve seg på å lytte og forstå, ikke bare produsere motargumenter.
Begge får en aha-opplevelse
Når jeg gir begge rom til å snakke åpent om hvordan de opplever det som er utfordrende, ender det ofte med at begge parter får noen aha-opplevelser. De vet godt hvordan det oftest går når disse samtalene tas hjemme. Der blir det altfor lett til en kamp med angrep og forsvar, feiltolkninger og misforståelser. Når begge går i skyttergraven, ender det med at begge taper – og begge trekker seg såret tilbake.
I terapirommet er det våpenhvile.
Her handler det om å forstå hverandre, ikke om å vinne. Målet med terapisamtalen er å forstå mer av den andres behov, savn og smertepunkter. Og skal vi få til dette, er det helt avgjørende at begge parter blir hørt og sett.
Jeg merker at en del menn i heterofile forhold tar for gitt at en kvinnelig terapeut automatisk vil ha større forståelse for – og kanskje ta parti med – kvinnens perspektiv. For å si det kort og enkelt: Slik er det ikke, og slik skal det ikke være.
Et sted hvor begge får snakke ut
Min erfaring er at mange av de tause og skeptiske partnerne oppdager at terapirommet er et trygt sted hvor de endelig kan få snakke ut, på sin måte. Det handler ikke om å si de riktige tingene eller bruke de smarte ordene. Terapirommet er ikke et sted hvor du skal prestere.
De aller fleste som kommer til meg, er som sagt vant til at disse samtalene går skeis hjemme. De følger et fast mønster, som raskt ender i krangel og beskyldninger. Med en nøytral tredjeperson i rommet tar samtalene en annen vending. Hos meg kan vi komme forbi disse anklagene, og se hvilke behov som ligger bak konfliktene.
Og det er ikke slik at den som snakker mest, har flest behov.
Den tause kan sitte med akkurat like mange ønsker og lengsler. Min oppgave er å sørge for at alt dette kommer på bordet, slik at begge kan se hva den andre bærer på. Det er slik vi skaper forståelse og forandring, slik at paret kan koble seg på hverandre igjen.
Det er ikke alltid en enkel prosess, men det er alltid verdt det.
